Da jeg var barn var dette med døden alltid en fryktelig vond følelse som manet frem en panikk i kroppen min. Jeg husker jeg lå i sengen og tenkte at den dagen man dør så blir man lagt ned i kisten sin, senket i jorden også blir man liggende der i mørket og til slutt glemt. Og dør man ung så er det hvertfall ingen som kommer til å huske en for hva har en rukket å gjøre ut av seg som en kan minnes for da? Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg fått litt mer perspektiv på ting og jeg vet at man aldri blir glemt selv om de rundt en lever livet sitt videre uten en selv. Og jeg tror ikke det er så mørkt dit vi skal når livet vårt her på jorden er over heller.
～
Når jeg fikk diagnosen svulst på hjernen så var det langt i fra noen dødsdom. Jeg fikk hele tiden høre at bildene "ser bra ut" , - vi tror den er godartet, -vi følger opp deg og -dette kommer til å gå så fint. Men tanken på døden var noe jeg ikke slapp unna for ingen kan gi noen garantier, uansett hvor "bra" det enn ser ut. I begynnelsen så var jeg bare forferdelig lei meg over alt jeg kanskje ikke skulle få oppleve. Den store drømmen jeg har hatt om å bli mamma, se barna mine vokse opp og få egne barn. Tantebarna mine som med tiden skal konfirmeres, bli ungdommer og slenge igjen dører i vill hormonfrustrasjon. Mamma og pappa som gamle og grå sitter i sofaen og venter på Kristen Gislefoss melding om morgendagens vær, like fabelaktig entusiastisk uansett hva slags drittvær han nå enn måtte melde om. Ingen gåturer i morgensolen mens duggdråpene glitrer på bladene, bestemors fastelavensboller, julemiddager og verdens fineste kjæreste/samboer/mann som hjelper ungene på med skiene og lokker med kvikklunsj for å hvertfall få de med seg ut av porten på gårdsplassen fordi de er like glade i gå på ski som det moren deres var i sin barndom.
～
Etter hvert så endret disse tankene seg til å bli en frykt for å ikke skulle være der for familien og vennene mine den dagen jeg var borte, for jeg var jo.....borte. Jeg kom ikke til å være der for å trøste, tørke en tåre eller to og si at dette ble slik det var ment å være og at jeg har det fint. Før til slutt tankene om døden og disse scenarioene ble så fjerne at tankene kun dreide seg om: dette går bra. Det rett og slett MÅ gå bra, det finnes ikke noe annet alternativ for jeg kom ikke til verden for å dø i en alder av 25. Det er ikke et alternativ en gang!!! Og den innstillingen er noe som har fulgt meg siden da og som har hjulpet meg gjennom mange leie situasjoner og perioder siden. Jeg vil ikke si at jeg ikke hadde viljen til å leve før jeg ble syk, men jeg tror ikke jeg var like flink til å leve som jeg er nå. Jeg var den som hele tiden levde enten i fortiden eller så frem mot alt som skulle skje i fremtiden. Jeg var svært lite flink til å sette pris på det som skjedde i livet mitt der og da, legge merke til de små tingene som gjør hverdagen så fin og den gode følelsen det er å være til. Akkurat det er jeg svært takknemlig for at jeg fikk muligheten til å lære før jeg dør. Men det er lenge til enda. Ikke før jeg sitter der på terassen med en våt vaskeklut tredd nedover hodet med et pannebånd over fordi håret mitt nok en gang har gått tilbake til barndommens hårpryd og finner det for godt å stå rett opp, med min kjære mann ved min side som smatter på en fastelavensbolle etter bestemors oppskrift mens barnebarna løper rundt å leker seg fordi foreldrene deres er så oppfeitet på Kvikklunsj at de ikke orker å holde tritt med ungene sine...
Dette bilde ble tatt noen dager før hjerneoperasjonen, egentlig bare fordi jeg ville ha et bilde av meg selv før de barberte halve hode mitt for det var jeg litt lei meg for. Jeg er syk, sliten, redd, har tårer i øynene og der og da var det alt annet enn morro å være til. Men jeg liker bilde likevel og må smile litt hver gang jeg ser det for jeg tenker alltid -der ser du, håret ditt vokste ut igjen :)
