French Friday ~ Ibride...

Ibride er i mine øyne fransk design på sitt beste. Jeg elsker fargene og den til tider surrealistiske bruken av motiver. De minner meg litt om Maggie Taylor`s bilder som jeg også er veldig glad i. Jeg er rimelig sikker på at det en gang i fremtiden kommer til å befinne seg minst ett produkt fra Ibride i mitt hjem hvertfall, og skal du til eller er i Oslo kan du blandt annet få kjøpt produktene hos Kvist. Og ønsker du nok en liten dæshj med franske følelser så finner du det inne hos søte AK Også :)

Håper alle sammen får en flott fredag og ikke minst en fin helg

❤

Pictures from Ibride via google.

Love Love Love...

Jeg er på vei til Tromsø for å tilbringe en langweekend sammen med kjæresten min og jeg gleder meg. Avstandsforhold er aldri morro i de periodene man ikke kan være sammen, men gud så deilig det er når man treffes igjen. Det skal innrømmes at jeg har pakket litt større enn akkurat denne lille hatteboksen fra Kremmerhuset, dette var egentlig bare for å illustrere at det viktigste er med. Snuppesøte antrekk, accessoirer og parfyme :) Parfymen fikk jeg forresten til bursdagen min, en Beckham Signature. Jeg synes sjeldent at disse kjendisparfymene lukter noe godt, men denne kan jeg anbefale faktisk. Morgendagens French Friday-innlegg ligger på autopublish siden jeg sikkert nok er travelt opptatt med å kose meg den dagen. Noe jeg har store planer om å gjøre både lørdag og søndag også :)

Ønsker dere alle sammen en fin torsdag.

❦

Pictures by me.

Kjolen kommer fra Victorias secret, hatteeske fra Kremmerhuset, smykkeveske fra Accessorize, cardiganen med blondekant fra en tidligere H&M kolleksjon, Beckham Signature parfyme & et lignende sett med armbånd blir snart å få kjøpe i My Little Vintage Boutique.

If i ever...

De siste dagene har jeg moret meg stort med et gjensyn av serien Friends (venner for livet) og Monicas febrilske bryllupsplanlegging der alt er planlagt ned til punkt og prikke å bryllupsboken med bordplasseringer som hun har jobbet med siden hun var 7 blir dratt frem både titt og ofte. Jeg har aldri hatt den store drømmen om et stort sommerbryllup med masse gjester og en bryllupskake som strekker seg over 4 etasjer. Om jeg noen gang kommer til å gifte meg så ønsker jeg meg et enkelt og lite vinterbryllup her på fjellet i en vintage brudekjole med noen enkle sølvsmykker til. Fakler i snøen, røde roser mot vinterhvitt interiør og masse stearinlys i et koselig lite lokale med våre aller kjæreste rundt oss.

Slik er drømmedagen min

❤

Pictures from The vintage wedding dress company.

Disse bildene er hentet fra The vintage wedding dress company og stammer fra 1920 til 1960 tallet.

Creating Happiness...

Å leve med en kronisk sykdom som raumatisme innebærer ofte dager der man slår opp øynene om morgenen og ber en stille bønn om å få sovne igjen og heller våkne dagen etter. Selvfølgelig til solskinn, fuglekvitter og en kropp som hopper ut av sengen på egenhånd. Det å leve med smerter er til tider en krevende tilværelse for både kropp og sinn, men merkelig nok er det smertene som er lettest å venne seg til. Den psykiske biten er en større utfordring, hvertfall følte jeg det slik. Det å ta inn over seg at jeg nok en gang hadde fått en sykdom som kommer til å kreve mye av meg tok luften ut av meg fullstendig. Spesielt tungt var det siden jeg ikke hadde tatt meg tid til å la kroppen komme seg igjen etter hjerneoperasjonen og var både sliten og utbrent etter den streben jeg hadde levd siden da for å bevise for kroppen at det var på tide å komme seg videre siden svulsten var borte. Jeg hadde ikke tid da, og jeg hadde hvertfall ikke tid nå. Å leve et normalt liv som en helt ordinær jente i midten av tyveårene begynte å virke som en fjern fjern drøm som istede for å komme nærmere virket å forvinne lengre og lengre fra meg. En drøm jeg hadde savnet så sårt siden jeg fikk påvist hjernesvulsten nesten tre år tidligere.

Når jeg fikk diagnosen svulst på hjernen så visste jeg hvertfall at det kom til å slå en av to veier. Enten ble jeg frisk igjen ellers så ble jeg det ikke, og hadde det gått den andre veien enn det gjorde så hadde vel problemet bokstavelig talt vært ute av verden. Nå satt jeg der med en diagnose som sannsynligvis kom til å forfølge meg mer eller mindre hele livet. Forhåpentligvis ikke i like stor grad hele tiden for ofte er det ekstra ille akkurat i den fasen sykdommen bryter ut. Men for meg var det en mager trøst for jeg var utålmodig, lei og ville virkelig ikke sette av mer tid i dette livet til sykdom, og var det noe jeg stod ovenfor nå så var det definitivt en langvarig prosess. Men en ting jeg lærte av å gå syk med svulst på hjernen i ett år var at dagene blir slik du gjør de til selv. Eller som min søte bestemor pleier å si; det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det :) Det mottoet levde jeg etter det året jeg var syk også, men det var nok til dels litt lettere å etterleve det nå for denne gangen visste jeg at jeg hadde like gode odds som alle andre til å leve til alderdommen tar meg. Når dagene er på sitt tøffeste med mye smerter, lite søvn, tunge tanker og lite energi er det en liten kunst i seg selv å hente seg opp igjen. Derfor er det også alfa og omega å få de minste ting til å telle, gjøre ting som gir en det en trenger for å gjøre en vond dag til en god dag.

Med andre ord...

-Creating Happiness ❦

Pictures by me.

Paris-kort & strutsefjær fra Country Chic, armbånd fra Kappahl.

Plümo ~ Spring 2010

Plümo har fått inn vår og sommerkolleksjonen sin som jeg har kikket iherdig på de siste dagene. Jeg tror dette blir en fin vår & sommer på både mote og interiørfronten. Orientalske farger, maritime detaljer og romantikk med lette stoffer, blonder og volanger.

Det kunne nesten ikke blitt bedre ❤

I helgen har jeg jobbet en del med nye smykker som etter hvert skal ut i shoppen. Det begynner å bli ganske utplukket der så det er på høy tid. Ellers så er ikke formen helt på plass kjenner jeg. Hunden kaster opp og jeg har vondt i magen, er kvalm og uggen. Mulig det er en av oss som er sympatisyk for den andre? :) Det går jo mye omgangssyke om dagen og seinere i uka har jeg rett og slett ikke tid til å bli liggende så skal det slå ut så synes jeg det kan gjøre det nå slik at jeg får blitt ferdig med det. Jeg skal hvertfall forsøke meg ut en tur i solen nå. Er jeg heldig får jeg kanskje gått det av meg? Og igjen tusen tusen takk for alle koselige kommentarer på det forrige innlegget. Jeg skal kose meg med en skikkelig bloggerunde i kveld og titte innom dere da.

Fortsatt god søndag til alle fra fjellet

❦

Pictures from Plümo.

Something to remember me by...

Da jeg var barn var dette med døden alltid en fryktelig vond følelse som manet frem en panikk i kroppen min. Jeg husker jeg lå i sengen og tenkte at den dagen man dør så blir man lagt ned i kisten sin, senket i jorden også blir man liggende der i mørket og til slutt glemt. Og dør man ung så er det hvertfall ingen som kommer til å huske en for hva har en rukket å gjøre ut av seg som en kan minnes for da? Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg fått litt mer perspektiv på ting og jeg vet at man aldri blir glemt selv om de rundt en lever livet sitt videre uten en selv. Og jeg tror ikke det er så mørkt dit vi skal når livet vårt her på jorden er over heller.

～

Når jeg fikk diagnosen svulst på hjernen så var det langt i fra noen dødsdom. Jeg fikk hele tiden høre at bildene "ser bra ut" , - vi tror den er godartet, -vi følger opp deg og -dette kommer til å gå så fint. Men tanken på døden var noe jeg ikke slapp unna for ingen kan gi noen garantier, uansett hvor "bra" det enn ser ut. I begynnelsen så var jeg bare forferdelig lei meg over alt jeg kanskje ikke skulle få oppleve. Den store drømmen jeg har hatt om å bli mamma, se barna mine vokse opp og få egne barn. Tantebarna mine som med tiden skal konfirmeres, bli ungdommer og slenge igjen dører i vill hormonfrustrasjon. Mamma og pappa som gamle og grå sitter i sofaen og venter på Kristen Gislefoss melding om morgendagens vær, like fabelaktig entusiastisk uansett hva slags drittvær han nå enn måtte melde om. Ingen gåturer i morgensolen mens duggdråpene glitrer på bladene, bestemors fastelavensboller, julemiddager og verdens fineste kjæreste/samboer/mann som hjelper ungene på med skiene og lokker med kvikklunsj for å hvertfall få de med seg ut av porten på gårdsplassen fordi de er like glade i gå på ski som det moren deres var i sin barndom.

～

Etter hvert så endret disse tankene seg til å bli en frykt for å ikke skulle være der for familien og vennene mine den dagen jeg var borte, for jeg var jo.....borte. Jeg kom ikke til å være der for å trøste, tørke en tåre eller to og si at dette ble slik det var ment å være og at jeg har det fint. Før til slutt tankene om døden og disse scenarioene ble så fjerne at tankene kun dreide seg om: dette går bra. Det rett og slett MÅ gå bra, det finnes ikke noe annet alternativ for jeg kom ikke til verden for å dø i en alder av 25. Det er ikke et alternativ en gang!!! Og den innstillingen er noe som har fulgt meg siden da og som har hjulpet meg gjennom mange leie situasjoner og perioder siden. Jeg vil ikke si at jeg ikke hadde viljen til å leve før jeg ble syk, men jeg tror ikke jeg var like flink til å leve som jeg er nå. Jeg var den som hele tiden levde enten i fortiden eller så frem mot alt som skulle skje i fremtiden. Jeg var svært lite flink til å sette pris på det som skjedde i livet mitt der og da, legge merke til de små tingene som gjør hverdagen så fin og den gode følelsen det er å være til. Akkurat det er jeg svært takknemlig for at jeg fikk muligheten til å lære før jeg dør. Men det er lenge til enda. Ikke før jeg sitter der på terassen med en våt vaskeklut tredd nedover hodet med et pannebånd over fordi håret mitt nok en gang har gått tilbake til barndommens hårpryd og finner det for godt å stå rett opp, med min kjære mann ved min side som smatter på en fastelavensbolle etter bestemors oppskrift mens barnebarna løper rundt å leker seg fordi foreldrene deres er så oppfeitet på Kvikklunsj at de ikke orker å holde tritt med ungene sine...

Dette bilde ble tatt noen dager før hjerneoperasjonen, egentlig bare fordi jeg ville ha et bilde av meg selv før de barberte halve hode mitt for det var jeg litt lei meg for. Jeg er syk, sliten, redd, har tårer i øynene og der og da var det alt annet enn morro å være til. Men jeg liker bilde likevel og må smile litt hver gang jeg ser det for jeg tenker alltid -der ser du, håret ditt vokste ut igjen :)

French Friday ~ Macarons

Enda så fasinert jeg er av Frankrike så har jeg til gode å dra dit, men jeg har jo skjønt at de franske makronene visstnok er en liten delikatesse i seg selv. Hvis man googler franske makroner så får man opp ikke mindre enn 2.730.000 treff så jeg innser at jeg tydeligvis har gått glipp av noe. Hos Klikk.no fant jeg oppskriften på disse søtsakene og oppskriften kommer fra det mest kjente konditoriet i Oslo, Pascal. Men jeg kjenner mine begrensninger når det gjelder baking så jeg legger ut oppskriften på makronene her til dere, så skal jeg ta meg en tur innom Pascal ved neste Oslobesøk og smake på dem da :)

～ Franske makroner ～

INGREDIENSER:

240 g melis

140 g finmalte skåldede mandler

3 stk eggehvite (fra store egg)

evt noen dråper konditorfarge eller litt kakaopulver

GANACHE (SMØRKREM)

romtemperert smør

ønsket smak, f.eks kakaopulver, lemon curd, syltetøy uten biter, frisk fruktpuré osv

evt. sukker eller honning etter smak

FREMGANGSMÅTE:

(40 små makroner eller 10 store)

Forvarm stekeovnen til 140 grader.

Kjør de skåldede mandlene så fint som mulig i en matkvern. Sikt det sammen med melis i en bolle.

Stivpisk eggehvitene.

Rør sammen den stivpiske eggehviten med mandel- og melisblandingen ved hjelp av en slikkepott. Røren skal være litt rennende. Tilsett kakaopulver eller konditorfarge om ønskelig. Evt farge bør velges etter hvilken type smak på fyllet du måtte ønske.

Fordel røren til makroner etter ønsket størrelse på et bakepapirkledt stekebrett. La det være 3 cm avstand mellom dem.

La makronene ligge i romtemperatur i 15 minutter.

De små makronene skal steke i 10-12 minutter, de store i 18-20 minutter. For å unngå at de blir brent, så legg et stekebrett under stekebrettet med makronene. Ovnen skal også stå på gløtt, en tresleiv kan fungere som sperre.

La makronene hvile på en rist etter steking.

Fyll med smørkrem med ønsket smak.

For at makronene skal utvikle mest mulig smak, kan de legges i kjøleskap i 2 dager før servering.

～

Det er mye franske følelser i blogglandia for tiden så jeg vil varmt anbefale å titte innom min søte FF-venninne AK med bloggen De gode ting i livet , og ikke minst de siste innleggene til herlige Anna som nettopp har kommet hjem fra venninnetur til Paris. I`m soooooo jealous ;)

Vel bekomme & god fredag

❦

Pictures from we♥it.

Sart Sorbet & Stella Nova...

I denne månedens ELLE er det en reportasje fra Trine Skollers hjem, damen bak det danske merket Stella Nova, som er vel værdt å få med seg. Her var det både designmøbler og vintage om hverandre, sorte og hvite kontraster med noen fargeklatter her og der. I motereportasjen Sart Sorbet så jeg en av de nydeligste kakkelovnene jeg tror jeg noen gang har sett. Tenk å ha noe som dette i stuen sin, selvfølgelig sammen med 200 rosa ballonger. Oh happy day :)

Pictures from ELLE no 3. mars 2010

Shabby orientalsk...

Jeg må vise frem de nye lyktene mine selv om de er særdeles lite bloggifisert for øyeblikket. Og som kvinne burde jeg hvertfall vite bedre enn å fotografere skittent glass i sollys. Men nå er vel ikke perfeksjonisme det som har preget bloggen min de siste innleggene så hva gjør et skittent glass fra eller til? :) Jeg har kjøpt meg tre slike lykter som jeg har planer om å la henge sammen, der to av dem er like. Jeg tror de kan bli fine på et soverom over et lite sminkebord. Jeg har sansen for at de er litt shabby i stilen med orientalske detaljer, og ikke minst; de er jo fulle av bling bling

❤

Nå skal jeg lage meg en kopp deilig te og kose meg i blogglandia til det er tid for kveldstur. Og igjen må jeg takke så mye for alle søte, koselige og støttende kommentarer og meldinger som har kommet de siste dagene. Jeg setter umåtelig stor pris på det skal dere vite.

❤ ❤

Trykk på collagen for å se en større versjon...

Sårbar...

Picture from we ❤ it.

Tusen tusen takk for all den fine responsen jeg fikk på det forrige innlegget mitt, jeg ble virkelig rørt til tårer av hver eneste hilsen dere la igjen til meg. Og ikke minst takk til nydelige Vibeke som dedikerte et helt innlegg på bloggen sin til det. Jeg har gått å tenkt på denne personliggjøringen av bloggen min lenge og når responsen blir som dette så gjøre det meg bare enda mer sikker på at jeg virkelig kan gjøre noe nytte av å være åpen om egne erfaringer. Alle som er eller har vært syk i mer eller mindre alvorlig grad vet at det å være syk kan være en forferdelig ensom tilværelse. Spesielt om man til og med er ung og syk, for unge mennesker skal liksom ikke være syke og aksepten for det kan desverre være lav. Men for all del, livet er ikke nødvendigvis en dans på roser uansett om man er aldri så frisk og jeg mener så absolutt ikke å bagatellisere andres problemer som ikke nødvendigvis er helserelatert. Jeg tar nå bare utgangspunkt i mitt liv, mine erfaringer, tanker og meninger og det er nå en gang slik at de kommer fra en kropp og et sinn som har vært gjennom en del tøffe tak når det kommer til det helsemessige planet. Så misforstå meg rett, jeg var ikke et komplett lykkelig menneske før jeg ble syk jeg heller. Og hva er egentlig så galt og skremmende med å vise at man er sårbar til tider?

Det er vi jo alle...

Dette sitatet er fra Ally McBeal som surret og gikk på norske tv-skjermer for mange mange år siden og det har siden den gang blitt hos meg og jeg syntes det passet litt bra nå...

Georgia: Ally, what makes your problems so much bigger than everybody else's?

Ally: They're mine....

～

Også føler jeg litt for å legge til et bilde av den fine pusemanken min i fall noen syntes pappa var litt drøy i sine metoder som frisør. Det var han som dere ser så absolutt ikke for her er jeg avbildet sammen med kusinen min på en helt ordinær dag uten at prosedyren med vaskeklut og pannebånd var gjennomført. Vi hadde ingen problemer med å få inn signaler til barne-tv i vårt hus som dere sikkert skjønner....

Fortsatt god søndag til dere alle sammen. Jeg skal til bestemor og spise verdens beste fastelavensboller i kveld. Litt forsinket men forrige søndag satt jeg på toget hjem fra Trondheim og gikk derfor glipp av bollekosen.

Hva skulle man gjort uten bestemor?

❤