Jeg tror de fleste med meg er i sjokk og vantro etter dagen i dag. Surrealismen ved å våkne opp til en ny dag med nyheten om at over 90 av våre medborgere på verste vis har blitt likvidert. Over 80 foreldrepar som sårt har ventet på å få høre fra sine kjære med den verst tenkelige frykt rivende i kroppen. Sinne over at ett eneste menneske kan finne det for godt å utøve slik vold ene og alene fordi man står på forskjellig side politisk sett. Hva får et voksent menneske til å rettferdiggjøre slike handlinger?
Til tross for det tøffe døgnet som har gått siden dette skjedde må jeg også si at jeg nok aldri har vært så stolt over å være norsk. Den kjærligheten, omtanken, samhørigheten vi har vist som nasjon siden fredag ettermiddag gjør meg varm i hjerte og gir meg ikke minst troen på at vi skal klare å stå i mot denne forferdelige handlingen. Vi skal reise oss igjen og vise at slike handlinger ikke lar oss avskrekke fra å leve det livet vi gjør og ha det samfunnet vi har. Sammen er vi sterke ❤
Tusen takk for all støtte fra våre naboland og verden ikke minst. Det varmer på en så mørk dag som denne julidagen har vært for en hel nasjon. En dag som kommer til å forbli sort for evig tid i et lite land som Norge er. Jeg kommer til å ta et par dager bloggepause nå. Livet går som kjent videre, men akkurat nå virker den nye kokeboka mi og høstens kolleksjoner veldig trivielle. Tilbake om litt...
NB:
Jeg vil oppfordre alle min lesere, norske som utenlandske, om å delta i Hold sammen -hold hender kampanjen til VG for å vise avsky mot den voldelige handlingen som er blitt gjort og i medfølelse til de som er rammet av denne tragedien.
Therese
