Picture by me
Jeg er midt i en fase der jeg sliter litt med å komme i gang igjen med treninga etter en dårligere raumatisk periode etter jul. Det går i grunnen fint så fort jeg kommer i gang, men kroppen stivner raskt når jeg kommer hjem og slår meg til ro igjen. Jeg merker det krever litt mer av meg selv å komme meg ut når leddene kjennes ut som kniver som gnisser mot hverandre så fort jeg rører på meg. I dag var en slik dag hvor jeg nesten var på nippet til å kutte ut den daglige formiddagsturen og fant i stedet en hel del med unnskyldninger for meg selv for å slippe. Jeg finner jo sjeldent en unnskyldning som virkelig duger så jeg kom meg da ut til slutt. Ute har det de siste dagene vært nesten sommertempraturer her og sola har skint fra blå himmel, men naturen derimot henger skikkelig etter og alt er bare skittent og møkkete etter at snøen forsvant. Merkelig nok er dyrelivet i full vigør og det krasler ofte langs veien av småmus som piler rundt om kring i de små hulene sine i det gamle grøftegresset som bare venter på å få reise seg og bli grønt igjen. Sett bort fra et knippe hestehov langs veikanten er det heller ikke mye alle humlene kan kose seg med der de surrer rundt. Men uansett hvor sliten jeg er når jeg tusler ut kan jeg ikke unngå å dra på smilebåndet når jeg hører trostene som skravler sammen mens de flyr over hodet på meg og i dag så jeg den aller første sommerfuglen for i år. Jeg så hele fire stykker faktisk, to av dem fløy sammen fra den ene siden av veien til den andre og tilbake igjen. Kanskje de er kjærester?
Jeg har alltid likt sommerfugler. De er så vakre, så skjøre men likevel så fri. Sommeren jeg gikk med svulst på hjernen var jeg gjennom en fase med sterk dødsangst i forhold til hvordan sykdommer min ville gå, og i en stund for å få utløp for frykten og følelsene satte jeg meg ned ved vannkanten ved en elv og gråt mer enn jeg tror jeg har gjort noen gang i mitt voksne liv. Mens jeg satt der kom det plutselig flyvende en sommerfugl som satte seg på meg og jeg husket med ett det mamma hadde fortalt meg om hvordan sommerfugler er et symbol på positiv endring, en ny begynnelse på noe vakkert. Det var et øyeblikk jeg ofte tok frem fra hukommelsen i løpet av de månedene som gikk før operasjonen, for det måtte jo bety at det var starten på noe vakkert og ikke slutten som jeg fryktet. I dag fikk jeg litt den samme følelsen for dørstokken kan riktignok være ganske høy for tiden men det blir nok så bra så bra bare jeg får kommet i gang og raumatismen stabilisert seg igjen. Og når man i tillegg har to rådyr som til stadighet står på et gjerde og kikker på en når en kommer tuslene mens småfuglene kvitrer i trærne, så er det slettes ikke så ille likevel. Jeg tror nok de to rådyrene også er kjærester for de er alltid sammen når jeg ser dem.
Love is in the air ❤
