Jeg har aldri kunne leve etter regelen en ting inn en ting ut, eller enda værre en ting inn to ting ut. Jeg er rett og slett alt for glad i tingene mine til å skille meg ad med dem, så fremt de ikke har ligget i en eske i fem år. Da bumpes de opp til esken -to år til, og ligger de der fremdeles når den tiden kommer så vurder jeg om jeg skal gi de videre. Nå er jeg i gang med en storstilt ryddeaksjon (nei, ikke blandt tingene mine - selv om det sikkert kunne behøves ) men i bildene og bloggen min. Maskina er snart full og kapasiteten til Fjellrosa hos blogspot likeså, og i den forbindelse kom jeg over disse bildene av de fine marokkanske lyktene som jeg kjøpte meg hos Shabby i 2008. Jeg var så redd de skulle knuse på veien hjem fra Oslo at jeg ikke bare bad den snille damen bak disken om å være så snill å pakke de ekstra ekstra ekstra godt inn, men jeg satt med posen med lyktene i på fanget hele togturen opp tilbake til Trøndelag fordi jeg ikke turte å legge dem i kofferten. Noen kunne jo finne på å sparke borti den, stjele den eller legge en to tonns stor koffert over min den slik at de knusten på veien kan skjønne.
〜
I den forrige leiligheten stod de litt her og der og ble brukt til alt fra drikkeglass til lyslykter og vaser. I den siste tiden de var til fikk de stå så fint på ovnshylla, helt til julen skulle ryddes ut og jeg i et ubetenksomt øyeblikk tok bort lysestaken som holdt på plass lysslynga. Etter det skjedde alt så raskt i slow motion, jeg rakk ikke å gjøre annet enn å snu meg da jeg hørte lyden av lysslynga som raste ned fra hylla før jeg i panikkens endorfinrus ser at lyktene blir med i samme slengen. Og når jeg først har uflaks så har jeg stort sett skikkelig uflaks, for ikke èn enest av lyktene klarte seg men ble nærmest pulverisert i sammenstøte med gulvet. Denne dagen var det ikke bare lyktene mine som gikk i tusen biter, men også illusjonen om helter i tricot. For hvor i all verden er Spiderman, Supermann eller Bruce Willis når man virkelig trenger dem??? Selv om jeg har en fin samling marokkanske teglass så vil jeg nok aldri komme helt over disse to, de var virkelig kremen i samlingen min. De fineste fine som jeg aldri har sett maken til siden....
I miss you...
❤
