Jeg var innom Holmberg Everyday Living i går som hadde latt seg inspirere av Moa til å lage et rosa innlegg i forbindelse med oktobermåneden vi er inne i for brystkreftsaken, og fikk lyst til å lage mitt eget. I grunnen hadde jeg tenkt til å legge ut bildene mine med en enkel beskjed om å støtte opp om den viktige saken, men det føles ikke helt riktig å holde det så enkelt i denne sammenhengen. Og i den forbindelse har jeg lyst til å dele noe med dere;
Veien Videre...
En dag i slutten av april 2006 var dagen jeg fikk svaret på hva som hadde forårsaket den intense hodepinen, lammelsene jeg hadde i kroppen, svimmelheten og synsforstyrrelsene som hadde preget meg siden julen 5 mnd tidligere. Dagen etter var dagen jeg var i fødselsdagsselskap hos min svigerinne og dagen jeg måtte avslutte besøket mitt med å fortelle henne og min kjære bror at jeg hadde svulst på hjernen. På hennes fødselsdag fordi jeg av sjokket over beskjeden ikke fikk sagt det dagen før, og fordi jeg ønsket at de skulle høre det fra meg før det nådde dem via omveier. 24. desember 2006 var dagen jeg satt i stuen i barndomshjemmet mitt, sliten, utmattet, redd, syk og ba gud om å la meg få oppleve julen neste år også. Selv om jeg ikke trodde så mye på han og de få gangene jeg gjorde det hadde bedt om å få en ny sykkel, en kanin eller at den kjekkeste gutten i klassen måtte by meg opp til dans på skoleballet. Men denne gangen var det anderledes. Sykkelen jeg fikk for 10 år siden dugde fremdeles, kaniner som kjæledyr er ganske oppskrytt for de vil jo ikke kose, og den kjekkeste gutten i klassen? Vel, det forandret seg vel strengt tatt fra år til år. Nå ville jeg bare oppleve å få se mamma og pappa i samme positur på kjøkkenet som der og da. Hun med et forferdelig glorete MERRY CHRISTMAS forkle på seg, som jeg sverger noen må ha gitt dem bare på kødd for eks antall år siden, mens hun lager julemiddagen og nynner på Glade jul. Og pappa som virrer rundt for å få ferdig multekremen i tide som i år som i fjor kommer til å bli tidenes beste. Og en vakker dag i slutten av januar 2007 våknet jeg i en sykeseng i Trondheim. Nyoperert i hodet, ufattelig sliten etter de 8 månedene som hadde gått siden svulsten ble oppdaget. Drittlei sykehus, prognoser, hvite frakker, MR maskiner, sprøyter, undersøkelser, smertestillende, lange bilreiser, komplikasjoner og den syke jenta jeg hadde blitt. Men likevel som et komplett lykkelig menneske fordi jeg kom meg gjennom det, og ikke minst fordi jeg kunne se legen som fortalte meg hvor fint det hadde gått til tross for at de var litt bekymret for synsnerven som lå i klem. Det var NÅ jeg virkelig skulle leve livet, med en kunnskap, viten og livserfaring som jeg aldri ville fått på noen annen måte. Og som jeg tross alt sammen ikke ville vært foruten når alt kom til alt. Så fikk det bare være at man ikke hadde hår på halve hodet og var litt sliten. Det gikk nok over...
Dette er et lite utdrag av et brev jeg skrev til og for meg selv, for å bearbeide min egen opplevelse av det å få kreft i ung alder. Det var riktignok ikke brystkreft og min behandling og sykdom var snill i forhold til det mange andre mennesker der ute må gå gjennom, kanskje på årsbasis. Jeg er en av de heldige som fikk oppleve julen på nytt, men det er så ubehøvelig mange som ikke får den muligheten eller som plutselig befinner seg i en situasjon der de må feire jul med en tom stol ved bordet. Derfor er det så utrolig viktig å støtte opp om kreftsaken, og ikke bare den som omhandler brystkreft. Dette er en sykdom som rammer bare flere og flere, og uansett om man kommer gjennom det så vil det prege en for alltid.
Jeg tror at når man opplever å få en alvorlig sykdom og bli frisk igjen, så vil man for resten av sitt liv være i en konstant prosess der man bearbeider den tiden man var gjennom. Og redselen for å måtte gå gjennom det på nytt vil alltid være der, men man lærer seg til å leve med den. Og når tid og stunder har passert og man får opplevelsen litt på avstand, ja så lærer man seg faktisk å sette pris på den erfaringen man har fått med seg i livet. For når sant skal sies så hadde jeg nok ikke vært den samme jenta i dag foruten denne erfaringen i bagasjen, og jeg setter stor pris på henne og det hun har med seg.
Bildene jeg har tatt er et av smykkene som jeg skulle legge ut for salg i bloggbutikken min i løpet av de nærmeste dagene. Men jeg har bestemt meg for å heller selge den her og nå, og gi pengene til brystkreftsaken. Det er en liten karusell med små hester som består av to deler så hestene kan dyttes rundt. Karusellen henger i en rosa sløyfe av fløyel samt et langt gullfarget kjede og selges for 400,- + porto. Lengden på kjedet er ca 59 cm og lengden på anhenget fra toppen av sløyfen til bunnen av karusellen ca 4 cm. Er du interessert og samtidig ønsker å støtte brystkreftsaken så send meg en mail på: thereli@online.no
Smykke er solgt!!!!
Tusen takk for støtten kjære du :)
Til slutt vil jeg sende en ekstra varm tanke til alle dere som kjemper mot en eller annen form for kreft og alle dere som må stå på sidelinjen å se og føle med deres kjære som gjør det. Alle dere som har mistet noen dere var glad i til sykdommen. Den blideste jenta jeg kjenner, søteste Anja som er midt i sin kamp akkurat nå. Og min kjære onkel Svein som måtte gi tapt så alt alt for tidlig. Hvil i fred ❤
