Fra tid til annen dukker det opp innlegg i blogglandia med et særdeles kritisk blikk på oss som blogger om pynteputer, te-kopper og pastellfargede marengstopper. Alt selvfølgelig i sirlig orden med glidelåsen på pynteputene ned og koppene i partall nøye plassert i kjøkkenskapet slik det med største selvfølgelighet alltid er. I begynnelsen prellet det i grunnen ganske glatt av meg, men jeg må ærlig innrømme at jeg begynner å bli litt frustrert og oppgitt av det. Mange holder seg til et lite hjertesukk ala; akk ja, de har vel ingen andre interesser da!!! (med utropstegn og ikke spørsmålstegn vel og merke). Mens andre igjen drar den maks ut og påstår vi fører likestillingen vi har jobbet så hardt for å få 50 år tilbake i tid og at vi like gjerne kan begynne å stryke underbuksene til mannfolka å. Jeg er så lei av å bli satt i en bås der man skulle tro vedkommende bak bloggen var fullstendig blottet for både intelligens og samfunnsengasjement akkurat som om det eneste man tenker på er shopping og kakeglasur. Enkelte later til å tro at når man ikke blogger om det så eksisterer det ikke, om det så være smuler på gulvet, glorete leker eller gårsdagens hovedoppslag på Dagsrevyen. Ja, jeg er av typen som fryder meg over en nyinnkjøpt blomsterbukett på bordet. Eller en rykende varm tekopp mens jeg kan bla i den nyeste katalogen fra Home & Cottage mens jeg drømmer meg langt bort og lager lange ønskelister som aldri blir en realitet fordi jeg ønsker meg alt fra koppen på bordet til huset den står i. Men det betyr ikke at jeg er fullstendig blottet for interesse ovenfor den verdenen som er utenfor stuevinduet, jeg ønsker bare ikke å blogge om det. I mine øyne en vesentlig forskjell enkelte ser ut til å ha misset. Til tider føler man seg nesten uglesett som blogger så fremt man ikke skriver om politikk, utenriksnyheter eller hvordan man kan resirkulere sitt eget dopapir. Fjellrosa & livet under stjernene er en hobby og et avbrekk fra hverdagen som for tiden består av en aktiv ettåring som medfører mye rot, bleier som skal byttes, en munn som skal mates, klesvask, primflekker på (under/rundt/over) spisebordet, fingerflekker på vinduer og glassdørene til vitrineskapene. Den består av huslige sysler, den alvorlige situasjonen i Syria og rettsaken etter den 22. juli. Jeg er fullstendig klar over hvilken verden vi lever i på både godt og vondt. Hvordan kan jeg ikke være det, jeg har da nettopp satt et barn til verden som jeg for alt på denne jord vil vel i en verden som etter nyhetsbilde å dømme går en helt annen vei. Jeg trenger dette lille pusterommet i hverdagen der alt er søtt i pastell, der sofaputene ligger pent og pyntelig i sofaen og småtassens leker er himmelblå eller noe deromkring for da matcher de så fint. De aller aller fleste vil, hvertfall om de legger litt godvilje til, skjønne at hverdagen på en daglig basis ikke er sånn og at ungene til oss cupcake-bloggerene ikke står i fare for å bli blinde fordi de aldri ser noe annet enn hvitt, babyblått eller lyserosa. Eller er det trangen til å sette andre i bås som utkonkurrerer godvilja? Ikke vet jeg, men jeg har ingen planer om å slutte å fryde meg over de små tingene i hverdagen som gjør livet til det det er. Om det så er et smil fra poden, et kyss fra min kjære eller en nydumpet H&M katalog i postkassa som feires med et kakestykke drysset med melis. Trivielt og lite matnyttig for verdens eksistens? Mulig, men viktig for min. Og har jeg det bra kan jeg kanskje bidra til å gjøre verden til et bedre sted å være også? Liker du det du ser så er det kjempeflott, det gjør meg glad. Gjør du det ikke er du velkommen til å velge meg bort og finne en blogg som faller mer i din smak. Eller begynn å blogge selv som en motvekt til "alle oss" som bare baker muffins og drikker te mens vi skriver handlelister over alt vi skal shoppe. Mangfoldet i bloggeverdenen er jo virkelig noe av det beste med den i mine øyne. Desverre er det ikke alle som ser det sånn...
