2012
...er en uke gammelt og alt som minner om julen som har vært er en vissen julestjerne og en halvspist Kong Håkon konfekt som ligger på toppen av vitrineskapet og mor i huset har startet året med en utagerende reumatisme og seinkomplikasjoner etter fjorårets fødsel. En ny start på et nytt år har for meg alltid vært en ny og spennende start på "alt", enda så klisjè det er. Nyttårsforsetter blir til og man går på med friskt pågangsmot når det gjelder det meste helt til man finner ut at tiden ikke strekker helt til, dørstokkmila plutselig rekker en opp til knærne eller slankekuren som går til dundas når man plutselig finner tre flasker av julebrusen man trodde man hadde drukket opp. Stå til neste jul kan de jo ikke...
Jeg skulle vel aller helst sett at årets første uke startet litt bedre enn den har gjort, men samtidig legger den føringen for litt stille ettertanke også når kroppen ikke fungerer helt som den skal (igjen). Før jeg ble mamma bekymret jeg meg en del for hvordan denne kroniske sykdommen lot seg forene med nettopp mammalivet og jeg har flere ganger denne uka tenkt: hva i all verden har jeg gjort? Å bli mamma er noe av det mest fantastiske jeg har opplevd, guttene mine er det fineste jeg har og jeg ville aldri gjort noe anderledes åkke som. Men ikke noe godt i livet eksisterer uten en motpol og selv om dagene består av masse glede, kjærlighet og latter så fører det desto mer bekymringer med seg når to blir tre. Strekker jeg til? Er jeg god nok? Får han det han trenger? Hva om noe skjer han? Hva om noe skjer meg? Og midt i alt har man seg selv, den man som regel setter bakerst i køen og kanskje henter frem nå og da når alle har fått det de skal ha. Når man får en kronisk sykdom så er det første man må gjøre å finne en balansegang som gjør at man får en god hverdag med sykdommen uten at sykdommen er en. Jeg brukte lang til på å finne den balansegangen (om jeg i det hele tatt rakk å virkelig gjøre det), men nå er hverdagen en helt annen enn den var den gang og balansegangen er rokket kraftig ved. Den tiden jeg tidligere hadde til å hente meg inn igjen er nå okkupert av en liten tass som også skal ha sitt uansett om mamma har en god eller dårlig dag. Så årets nyttårsforsett for meg er (i tillegg til det sedvanlige for oss nybakte mødre med svangerskapskilo på kroppen) rett og slett å ta bedre vare på meg selv. Om det være seg å drikke mer vann, lære meg å like frukt eller lakke tånegler så skal Therese frem fra glemselen igjen. Det er en god langtidsinvestering å ta vare på seg selv, ikke bare for meg men også for lillegutt som forhåpentligvis får ha mammaen sin i mange mange år og med mange gode dager sykdom til tross. Og ikke minst sambo som får en søt og glad kjæreste med nylakkerte tånegler. Ikke at han er så plaga med en sur kjæreste pr i dag, men tåneglene har nok sett sine bedre dager...
Takk for et flott bloggår alle sammen og velkommen til et nytt :)
Og som seg hør og bør på nyåret, en fresh og oppdatert Fjellrosa med.
Hope you like it!!!
♥
Therese
7 kommentarer:
For et nydelig innlegg og for en flott blogg! Innlegget fører til ettertanke og det setter jeg pris på. Jeg vil også male tåneglene i dag!
Du tar så fine bilder og skriver utrolig bra. Ser frem til å følge deg videre:-) Hilsen fra Elin
Hei hei og et godt nytt år til deg og :) Har fulgt bloggen din en stund, men ikke vært så flink til å legge igjen spor, men dette innlegget kunne jeg ikke la gå. Utrolig vakkert skrevet og beskrevet :) Du setter ord på mange viktige ting, og sitatet til slutt var knall. Jeg gleder meg til å følge denne herlige verdenen videre, dine bilder og inspirasjon :)
Forandring fryder, og dine på bloggen var kjempefine :) Likte utrlig godt bildet fra headeren med lillegutt :)
Ha en fin fin kveld, klem fra Ella
Helt fantastisk deilig innlegg!
TAKK!!
Takk for dette du skrev. Og jeg skriver under på det hele.
Ta godt vare på deg selv og tåneglene. Viktige ting i livet.
Mange, mange klemmer fra en beundrer.
Ååå som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Å ha en reumatisk sykdom, ta vare på seg selv og barn er virkelig vanskelig noen ganger. Nå er Frøkna snart tre, å det er vel først nå jeg begynner å finne ut av den balansegangen (går litt trengt for meg ;) ). Har nok noe med at hun er blitt eldre også da, å kan forklares en del ting ;)
Ta vare på seg selv søta!
Klem E
Ett innlegg til ettertanke. Jeg gleder meg til å følge deg videre i 2012
Du skriver fantastiskt!
Jag glädjer mig till ännu ett år med dina underbara inlägg!
Kram Frida
Flott skrevet og fine tanker. Høres ut som et veldig lurt nyttårsforsett:) Håper du klarer å gjennomføre det og masse god bedring! Og så fin headeren var, nå inspirerte du meg til å gjøre om litt også:) Klem
Legg inn en kommentar