
Vi hører det hvert år, at fars og morsdag kun er et produkt av handelsstandens ønske om å melke oss for penger til blomster, kaker og konfekt. Og for å være helt ærlig har jeg vært tilbøyelig til å holde med de som mener det, helt til i dag tidlig. I går kveld satt jeg foran tv`n med en liten turner av en tass i magen før det ble stille der inne. Veldig stille, noe som i og for seg ikke er så unormalt når klokka begynner å nærme seg 24.00 så jeg gikk til sengs, dytta litt på magen uten respons og slo meg til ro med at han sikkert sov sine søteste drømmer der inne. Det var også rolig de gangene jeg våknet i løpet av natta og like rolig da jeg igjen våknet klokka 07.00. Men da var ikke mamman like rolig lengre og etter et par dult og litt risting i magen uten å kjenne så mye som et streif av en arm eller et bein løp jeg på kjøkkenet og blandet meg et glass iskald saft som jeg drakk før jeg satte meg ned i sofaen for å vente på effekten mens tårene rant og frykten lå som en kald klo rundt hjerterota. For hva om han ikke sov likevel? Hva om jeg nå satt her i 8. måned av graviditeten og hadde mistet mitt første barn før jeg i det hele tatt har fått sett han? Hva om jeg har gått her i så mange måneder og vært en mamma, følt meg som en mamma og elsket som en mamma også blitt fratatt muligheten til å virkelig være det for sønnen vår også på utsiden av magen? Som mennesker flest er også denne lille krabaten glad i sukker så det tok heldigvis ikke lange stunden før det kom et lite dult, også et til og enda et. Og tårene som for et øyeblikk siden rant på grunn av redsel ble brått byttet ut med tårer av glede og en enorm lettelse, og det er kanskje slik det er å være mamma? Grensene mellom latter og gråt blir kanskje litt mer utvisket og man er sårbar på en helt annen måte enn man har vært tidligere. Å ha vondt i mammahjerte er vondere enn når man "bare" har vondt i hjerte. Og den kjærligheten man føler for det menneske man er i ferd med eller allerede har satt til verden er større og mer intenst enn man noen gang har følt det før. Så kan man jo velge om man vil henge seg opp i handelsstandens trang til å tjene noen ekstra slanter på to dager i året eller om man velger å se litt bakenfor akkurat det og gesten det er med en egen dag der man hedrer pappaer og mammaer på. Jeg velger gesten og har skjønt nå at valget man tar om å bli pappa og mamma langt fra er en enkel jobb, men en jobb på veldig mye godt og litt vondt også. Og den jobben synes jeg fortjener minst en egen dag i året.
Så til alle mammaer der ute:
- denne dagen er deres så gratulerer med den
& fortsett den fabelaktige jobben dere gjør.
Til min egen mamma:
- tusen takk for at du er akkurat den du er og for at du er mamman min.
Jeg ville ikke hatt en annen mamma for alt i verden.
Jeg er glad i deg ♥
Og til min lille sønn:
- beklager for at jeg vekte deg ved å gi deg sukkersjokk i dag. Jeg skjønner nå at du har arvet din pappas gode sovehjerte når du først sover og er et utpreget b-menneske slik som mamma siden du la deg til å sove igjen når effekten i sukkeret dabbet av. Hvis dette er en døgnrytme du tar med deg når du kommer til verden så er du høyst velkommen til det. Hvis ikke kommer jeg uansett til å elske hvert minutt jeg får tilbringe med deg, dag som natt ♥
NB: og vit at selv om du nå fikk sukker på søndag morgen så betyr det ikke at mamma ikke kommer til å være konsekvent med regelen om kun lørdagsgodt ;)
Ha en fin morsdag alle sammen
♥