Å leve med en kronisk sykdom som raumatisme innebærer ofte dager der man slår opp øynene om morgenen og ber en stille bønn om å få sovne igjen og heller våkne dagen etter. Selvfølgelig til solskinn, fuglekvitter og en kropp som hopper ut av sengen på egenhånd. Det å leve med smerter er til tider en krevende tilværelse for både kropp og sinn, men merkelig nok er det smertene som er lettest å venne seg til. Den psykiske biten er en større utfordring, hvertfall følte jeg det slik. Det å ta inn over seg at jeg nok en gang hadde fått en sykdom som kommer til å kreve mye av meg tok luften ut av meg fullstendig. Spesielt tungt var det siden jeg ikke hadde tatt meg tid til å la kroppen komme seg igjen etter hjerneoperasjonen og var både sliten og utbrent etter den streben jeg hadde levd siden da for å bevise for kroppen at det var på tide å komme seg videre siden svulsten var borte. Jeg hadde ikke tid da, og jeg hadde hvertfall ikke tid nå. Å leve et normalt liv som en helt ordinær jente i midten av tyveårene begynte å virke som en fjern fjern drøm som istede for å komme nærmere virket å forvinne lengre og lengre fra meg. En drøm jeg hadde savnet så sårt siden jeg fikk påvist hjernesvulsten nesten tre år tidligere.
Når jeg fikk diagnosen svulst på hjernen så visste jeg hvertfall at det kom til å slå en av to veier. Enten ble jeg frisk igjen ellers så ble jeg det ikke, og hadde det gått den andre veien enn det gjorde så hadde vel problemet bokstavelig talt vært ute av verden. Nå satt jeg der med en diagnose som sannsynligvis kom til å forfølge meg mer eller mindre hele livet. Forhåpentligvis ikke i like stor grad hele tiden for ofte er det ekstra ille akkurat i den fasen sykdommen bryter ut. Men for meg var det en mager trøst for jeg var utålmodig, lei og ville virkelig ikke sette av mer tid i dette livet til sykdom, og var det noe jeg stod ovenfor nå så var det definitivt en langvarig prosess. Men en ting jeg lærte av å gå syk med svulst på hjernen i ett år var at dagene blir slik du gjør de til selv. Eller som min søte bestemor pleier å si; det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det :) Det mottoet levde jeg etter det året jeg var syk også, men det var nok til dels litt lettere å etterleve det nå for denne gangen visste jeg at jeg hadde like gode odds som alle andre til å leve til alderdommen tar meg. Når dagene er på sitt tøffeste med mye smerter, lite søvn, tunge tanker og lite energi er det en liten kunst i seg selv å hente seg opp igjen. Derfor er det også alfa og omega å få de minste ting til å telle, gjøre ting som gir en det en trenger for å gjøre en vond dag til en god dag.
Med andre ord...
-Creating Happiness ❦
Pictures by me.
Paris-kort & strutsefjær fra Country Chic, armbånd fra Kappahl.
