Er ganske beskrivende for hvordan jeg føler meg om dagen. Who new, når livet gikk i mot en som en gedigen bergvegg man hverken kom over, under eller rundt. Et vell av tårer, tunge tanker, vonde følelser og såre minner. Og midt i dette kaoset av tanker og følelser kommer det ut av det blå strekkende en ukjent hånd. Et menneske som gir deg troen på deg selv tilbake, som drar deg ut av ensomheten og gjør deg komplett lykkelig og tilfreds til tross.
Alle mennesker står før eller seinere overfor store, livsomveltende forandringer. Noen lettere å svelge enn andre, men slike forandringer trenger ikke stå i et negativt fortegn. Selv om de later til å være det der og da. Jeg tror at til syvende å sist finnes det få tilfeldigheter i livet. Det som skjer, det skjer for en grunn og fordi man skal lære av det. Når man er åpen nok til å ta den lærdommen til seg, går livet videre slik det var ment å gjøre og veien fremstår som klar og tydelig igjen. Men husk for all del å nyte blomstene langs veien, for ingen veier går rett frem. Og svingene blir mye slakkere med en velduftende og fargerik blomsterkvast i hånden.
Jeg er glad i deg herfra og til månen, og tilbake igjen.....
