Plümo ~ Spring 2010

Plümo har fått inn vår og sommerkolleksjonen sin som jeg har kikket iherdig på de siste dagene. Jeg tror dette blir en fin vår & sommer på både mote og interiørfronten. Orientalske farger, maritime detaljer og romantikk med lette stoffer, blonder og volanger.

Det kunne nesten ikke blitt bedre ❤

I helgen har jeg jobbet en del med nye smykker som etter hvert skal ut i shoppen. Det begynner å bli ganske utplukket der så det er på høy tid. Ellers så er ikke formen helt på plass kjenner jeg. Hunden kaster opp og jeg har vondt i magen, er kvalm og uggen. Mulig det er en av oss som er sympatisyk for den andre? :) Det går jo mye omgangssyke om dagen og seinere i uka har jeg rett og slett ikke tid til å bli liggende så skal det slå ut så synes jeg det kan gjøre det nå slik at jeg får blitt ferdig med det. Jeg skal hvertfall forsøke meg ut en tur i solen nå. Er jeg heldig får jeg kanskje gått det av meg? Og igjen tusen tusen takk for alle koselige kommentarer på det forrige innlegget. Jeg skal kose meg med en skikkelig bloggerunde i kveld og titte innom dere da.

Fortsatt god søndag til alle fra fjellet

❦

Pictures from Plümo.

Something to remember me by...

Da jeg var barn var dette med døden alltid en fryktelig vond følelse som manet frem en panikk i kroppen min. Jeg husker jeg lå i sengen og tenkte at den dagen man dør så blir man lagt ned i kisten sin, senket i jorden også blir man liggende der i mørket og til slutt glemt. Og dør man ung så er det hvertfall ingen som kommer til å huske en for hva har en rukket å gjøre ut av seg som en kan minnes for da? Etter hvert som jeg er blitt eldre har jeg fått litt mer perspektiv på ting og jeg vet at man aldri blir glemt selv om de rundt en lever livet sitt videre uten en selv. Og jeg tror ikke det er så mørkt dit vi skal når livet vårt her på jorden er over heller.

～

Når jeg fikk diagnosen svulst på hjernen så var det langt i fra noen dødsdom. Jeg fikk hele tiden høre at bildene "ser bra ut" , - vi tror den er godartet, -vi følger opp deg og -dette kommer til å gå så fint. Men tanken på døden var noe jeg ikke slapp unna for ingen kan gi noen garantier, uansett hvor "bra" det enn ser ut. I begynnelsen så var jeg bare forferdelig lei meg over alt jeg kanskje ikke skulle få oppleve. Den store drømmen jeg har hatt om å bli mamma, se barna mine vokse opp og få egne barn. Tantebarna mine som med tiden skal konfirmeres, bli ungdommer og slenge igjen dører i vill hormonfrustrasjon. Mamma og pappa som gamle og grå sitter i sofaen og venter på Kristen Gislefoss melding om morgendagens vær, like fabelaktig entusiastisk uansett hva slags drittvær han nå enn måtte melde om. Ingen gåturer i morgensolen mens duggdråpene glitrer på bladene, bestemors fastelavensboller, julemiddager og verdens fineste kjæreste/samboer/mann som hjelper ungene på med skiene og lokker med kvikklunsj for å hvertfall få de med seg ut av porten på gårdsplassen fordi de er like glade i gå på ski som det moren deres var i sin barndom.

～

Etter hvert så endret disse tankene seg til å bli en frykt for å ikke skulle være der for familien og vennene mine den dagen jeg var borte, for jeg var jo.....borte. Jeg kom ikke til å være der for å trøste, tørke en tåre eller to og si at dette ble slik det var ment å være og at jeg har det fint. Før til slutt tankene om døden og disse scenarioene ble så fjerne at tankene kun dreide seg om: dette går bra. Det rett og slett MÅ gå bra, det finnes ikke noe annet alternativ for jeg kom ikke til verden for å dø i en alder av 25. Det er ikke et alternativ en gang!!! Og den innstillingen er noe som har fulgt meg siden da og som har hjulpet meg gjennom mange leie situasjoner og perioder siden. Jeg vil ikke si at jeg ikke hadde viljen til å leve før jeg ble syk, men jeg tror ikke jeg var like flink til å leve som jeg er nå. Jeg var den som hele tiden levde enten i fortiden eller så frem mot alt som skulle skje i fremtiden. Jeg var svært lite flink til å sette pris på det som skjedde i livet mitt der og da, legge merke til de små tingene som gjør hverdagen så fin og den gode følelsen det er å være til. Akkurat det er jeg svært takknemlig for at jeg fikk muligheten til å lære før jeg dør. Men det er lenge til enda. Ikke før jeg sitter der på terassen med en våt vaskeklut tredd nedover hodet med et pannebånd over fordi håret mitt nok en gang har gått tilbake til barndommens hårpryd og finner det for godt å stå rett opp, med min kjære mann ved min side som smatter på en fastelavensbolle etter bestemors oppskrift mens barnebarna løper rundt å leker seg fordi foreldrene deres er så oppfeitet på Kvikklunsj at de ikke orker å holde tritt med ungene sine...

Dette bilde ble tatt noen dager før hjerneoperasjonen, egentlig bare fordi jeg ville ha et bilde av meg selv før de barberte halve hode mitt for det var jeg litt lei meg for. Jeg er syk, sliten, redd, har tårer i øynene og der og da var det alt annet enn morro å være til. Men jeg liker bilde likevel og må smile litt hver gang jeg ser det for jeg tenker alltid -der ser du, håret ditt vokste ut igjen :)

French Friday ~ Macarons

Enda så fasinert jeg er av Frankrike så har jeg til gode å dra dit, men jeg har jo skjønt at de franske makronene visstnok er en liten delikatesse i seg selv. Hvis man googler franske makroner så får man opp ikke mindre enn 2.730.000 treff så jeg innser at jeg tydeligvis har gått glipp av noe. Hos Klikk.no fant jeg oppskriften på disse søtsakene og oppskriften kommer fra det mest kjente konditoriet i Oslo, Pascal. Men jeg kjenner mine begrensninger når det gjelder baking så jeg legger ut oppskriften på makronene her til dere, så skal jeg ta meg en tur innom Pascal ved neste Oslobesøk og smake på dem da :)

～ Franske makroner ～

INGREDIENSER:

240 g melis

140 g finmalte skåldede mandler

3 stk eggehvite (fra store egg)

evt noen dråper konditorfarge eller litt kakaopulver

GANACHE (SMØRKREM)

romtemperert smør

ønsket smak, f.eks kakaopulver, lemon curd, syltetøy uten biter, frisk fruktpuré osv

evt. sukker eller honning etter smak

FREMGANGSMÅTE:

(40 små makroner eller 10 store)

Forvarm stekeovnen til 140 grader.

Kjør de skåldede mandlene så fint som mulig i en matkvern. Sikt det sammen med melis i en bolle.

Stivpisk eggehvitene.

Rør sammen den stivpiske eggehviten med mandel- og melisblandingen ved hjelp av en slikkepott. Røren skal være litt rennende. Tilsett kakaopulver eller konditorfarge om ønskelig. Evt farge bør velges etter hvilken type smak på fyllet du måtte ønske.

Fordel røren til makroner etter ønsket størrelse på et bakepapirkledt stekebrett. La det være 3 cm avstand mellom dem.

La makronene ligge i romtemperatur i 15 minutter.

De små makronene skal steke i 10-12 minutter, de store i 18-20 minutter. For å unngå at de blir brent, så legg et stekebrett under stekebrettet med makronene. Ovnen skal også stå på gløtt, en tresleiv kan fungere som sperre.

La makronene hvile på en rist etter steking.

Fyll med smørkrem med ønsket smak.

For at makronene skal utvikle mest mulig smak, kan de legges i kjøleskap i 2 dager før servering.

～

Det er mye franske følelser i blogglandia for tiden så jeg vil varmt anbefale å titte innom min søte FF-venninne AK med bloggen De gode ting i livet , og ikke minst de siste innleggene til herlige Anna som nettopp har kommet hjem fra venninnetur til Paris. I`m soooooo jealous ;)

Vel bekomme & god fredag

❦

Pictures from we♥it.

Sart Sorbet & Stella Nova...

I denne månedens ELLE er det en reportasje fra Trine Skollers hjem, damen bak det danske merket Stella Nova, som er vel værdt å få med seg. Her var det både designmøbler og vintage om hverandre, sorte og hvite kontraster med noen fargeklatter her og der. I motereportasjen Sart Sorbet så jeg en av de nydeligste kakkelovnene jeg tror jeg noen gang har sett. Tenk å ha noe som dette i stuen sin, selvfølgelig sammen med 200 rosa ballonger. Oh happy day :)

Pictures from ELLE no 3. mars 2010

Shabby orientalsk...

Jeg må vise frem de nye lyktene mine selv om de er særdeles lite bloggifisert for øyeblikket. Og som kvinne burde jeg hvertfall vite bedre enn å fotografere skittent glass i sollys. Men nå er vel ikke perfeksjonisme det som har preget bloggen min de siste innleggene så hva gjør et skittent glass fra eller til? :) Jeg har kjøpt meg tre slike lykter som jeg har planer om å la henge sammen, der to av dem er like. Jeg tror de kan bli fine på et soverom over et lite sminkebord. Jeg har sansen for at de er litt shabby i stilen med orientalske detaljer, og ikke minst; de er jo fulle av bling bling

❤

Nå skal jeg lage meg en kopp deilig te og kose meg i blogglandia til det er tid for kveldstur. Og igjen må jeg takke så mye for alle søte, koselige og støttende kommentarer og meldinger som har kommet de siste dagene. Jeg setter umåtelig stor pris på det skal dere vite.

❤ ❤

Trykk på collagen for å se en større versjon...

Sårbar...

Picture from we ❤ it.

Tusen tusen takk for all den fine responsen jeg fikk på det forrige innlegget mitt, jeg ble virkelig rørt til tårer av hver eneste hilsen dere la igjen til meg. Og ikke minst takk til nydelige Vibeke som dedikerte et helt innlegg på bloggen sin til det. Jeg har gått å tenkt på denne personliggjøringen av bloggen min lenge og når responsen blir som dette så gjøre det meg bare enda mer sikker på at jeg virkelig kan gjøre noe nytte av å være åpen om egne erfaringer. Alle som er eller har vært syk i mer eller mindre alvorlig grad vet at det å være syk kan være en forferdelig ensom tilværelse. Spesielt om man til og med er ung og syk, for unge mennesker skal liksom ikke være syke og aksepten for det kan desverre være lav. Men for all del, livet er ikke nødvendigvis en dans på roser uansett om man er aldri så frisk og jeg mener så absolutt ikke å bagatellisere andres problemer som ikke nødvendigvis er helserelatert. Jeg tar nå bare utgangspunkt i mitt liv, mine erfaringer, tanker og meninger og det er nå en gang slik at de kommer fra en kropp og et sinn som har vært gjennom en del tøffe tak når det kommer til det helsemessige planet. Så misforstå meg rett, jeg var ikke et komplett lykkelig menneske før jeg ble syk jeg heller. Og hva er egentlig så galt og skremmende med å vise at man er sårbar til tider?

Det er vi jo alle...

Dette sitatet er fra Ally McBeal som surret og gikk på norske tv-skjermer for mange mange år siden og det har siden den gang blitt hos meg og jeg syntes det passet litt bra nå...

Georgia: Ally, what makes your problems so much bigger than everybody else's?

Ally: They're mine....

～

Også føler jeg litt for å legge til et bilde av den fine pusemanken min i fall noen syntes pappa var litt drøy i sine metoder som frisør. Det var han som dere ser så absolutt ikke for her er jeg avbildet sammen med kusinen min på en helt ordinær dag uten at prosedyren med vaskeklut og pannebånd var gjennomført. Vi hadde ingen problemer med å få inn signaler til barne-tv i vårt hus som dere sikkert skjønner....

Fortsatt god søndag til dere alle sammen. Jeg skal til bestemor og spise verdens beste fastelavensboller i kveld. Litt forsinket men forrige søndag satt jeg på toget hjem fra Trondheim og gikk derfor glipp av bollekosen.

Hva skulle man gjort uten bestemor?

❤

Veien blir til mens man går...

Helt siden jeg startet denne bloggen i 2007 har jeg vært veldig usikker på hva den egentlig skulle handle om, og at den er blitt det den er blitt har vel mer eller mindre vært ganske tilfeldig. Lenge var interiør det meste som preget den og det falt seg i grunnen naturlig siden det alltid har vært en av mine største interesser og med utdannelse som interiørdesigner. Men med tiden har jeg følt at bloggen på sett og vis har sklidd litt ut og blitt en mer hverdagsblogg enn interiør, hvorpå jeg blir veldig besatt på å "hente meg inn igjen" og bloggingen blir bare mer stress og mas enn noe annet. Så husket jeg at jeg skrev Livet i Bergstaden under tittelfeltet på bloggen for en grunn og at Fjellrosa tross alt er min blogg og kan handle om alt jeg har lyst til at den skal handle om. Og jeg har vel hele tiden hatt et ønske om at bloggen skulle gjenspeile meg som person, ikke bare interiørinteressen min.

～

En annen ting jeg har fundert veldig på helt fra starten av er hvor personlig man skal tillate en offentlig blogg å bli, et tema jeg ser har vært skrevet om av flere bloggere som tydeligvis også tenker en del på dette. Jeg har tidligere skrevet om opplevelsen av å få svulst på hjernen i forbindelse med kreftaksjonen som var i høst, et innlegg som lå langt inne når det skulle trykkes på publiser for man blottlegger seg fullstendig på en blogg som tross alt kan leses av alt og alle. Men samtidig fikk jeg en massiv respons fra mennesker som enten var i eller hadde vært i samme situasjon og som takket for at jeg turte å være åpen og stå frem. Noe som igjen fikk meg til å tenke på hvordan det ville blitt om alle mennesker skulle holdt kjeft om seg å sitt og fortsette å leve under en tilsynelatende perfekt tilværelse. Ville da alt blitt tabu til slutt?

～

Derfor har jeg bestemt meg for å bli litt mer personlig enn jeg kanskje tidligere har vært gjennom denne bloggen og dele noen flere hverdagsglimt med dere. En hverdag som ikke alltid er noen dans på roser for jeg lever desverre i en kropp som til tider får meg til å føle meg en hel del eldre enn de knappe 29 årene jeg er, med en raumatisk sykdom som har kostet mange krefter, tårer og tanker å venne seg til å leve med de siste årene. Jeg sliter også med senvirkninger av kreftsykdommen jeg var gjennom for 4 år siden, så er det noe jeg virkelig har lært meg til de siste årene så er det at det er de små hverdagsglimtene av lykke som teller og ikke de store man ofte etterstreber å føle. Går man hele tiden og venter på den store lykkefølelsen som inntreffer nå og da kan det bli vanskelig å være til i mellomtiden. Og det er vel denne hverdagen jeg har mer og mer lyst til å dele med dere. De tingene jeg velger å gjøre for å skape en hverdag som tross alt ikke er så ille om man bare klarer å mane fram de positive tankene og tingene i livet, selv når man helst vil legge seg i kjelleren å bli liggende der. Det innebærer kanskje at jeg må åpne meg opp og gjøre meg mer sårbar enn jeg tidligere har gjort, men til gjengjeld kan jeg kanskje både hjelpe og gi inspirasjon til andre i tilsvarende situasjoner og da er dagens gode gjerning nådd. Kanskje bloggen til og med kan være med på å minne alle friske mennesker der ute om hvor heldige de er som har den kroppen de har og som kanskje har glemt hvor deilig det faktisk er å leve.

For det er det

❤

～

Så her er litt av meg....

Jeg elsker månen og havet. Sett meg på stranda i måneskinnet og jeg kan sitte der natten gjennom...

❤

Jeg er håpløst romantisk og har til tross for noen begredelige kjærlighetsaffærer aldri mistet troen på den store kjærligheten...

❤

Jeg skjønner fremdeles ikke forskjellen på og/å og/å lurer på om jeg noen gang kommer til å gjøre det...?

❤

Jeg ser visstnok veldig søt og uskyldig ut men banner som den mest hardbarka bryggesjauer fra indre Troms...

❤

Jeg hadde englehvitt hår som stod rett opp på hodet når jeg var liten som ALLE kommenterte. Dette syntes min far var så forferdelig at han pleide å legge en våt vaskeklut over manken min forså å tre et pannebånd nedover hodet og kluten for å få det til å legge seg. Til ingen nytte...

❤

Jeg er et følelsesmenneske og knytter meg lett til andre mennesker, på godt og vond...

❤

Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se, høre og ta på...

❤

Jeg er enten et rotehue uten like eller veldig pertentlig. Ingen mellomting med andre ord...

❤

Jeg har spilt tverrfløyte i 7 år kun på gehør fordi jeg ikke kan noter...

❤

Jeg er stort sett alltid glad

Og til pappas store glede har håret mitt endelig lagt seg...

French Friday ~ The cherry blossom girl...

Første gangen jeg ramlet innom denne bloggen var jeg på nippet til å sette meg på flyet til Paris bare for å gi jenta en varm klem og et takk for at du har laget en så fantastisk fin blogg, bare for å sette meg på flyet tilbake til Norge igjen. Enkelte ganger detter man innom blogger som fasinerer sånn at man blir sittende natten i gjennom bare for å se på bilder og drømme seg bort. For meg var dette en slik blogg og jeg satt pal til jeg hadde pløyd gjennom bloggen som da var litt over ett år gammel. Og jeg er fremdeles en av hennes trofaste lesere selv om stilen hennes har blitt noe røffere og edgy enn den var i begynnelsen. Men jeg liker det for denne jenta kan mikse nytt og vintage som ingen andre kan, og hennes egenskaper som hobbyfotograf er upåklagelig. Også får man en liten titt inn i livet til en fransk jente som lever sitt liv i Paris gater med lekre antrekk, franske delikatesser og alltid et kamera i vesken. I love it!!!

Mange flere bilder til å forelske seg i finner du hos

The Cerry Blossom Girl

❤

Ta en titt innom De Gode Ting i Livet for mer French Friday

& ha en strålende start på helgen...

Pictures from The Cherry blossom girl.

Girly...

Litt feminin og herlig inspirasjon fra fotograf Sandra Lane på denne lille lørdagen. Ha en fortsatt fin dag...

❤

Pictures by Sandra Lane.