Motgang gjør en sterk, ingen roser uten torner, etter regn kommer sol, medgang avler motgang,det er i oppoverbakke man blir sterk. Det finnes dusinvis av ordtak om livets lære, og alle stemmer jo forsåvidt. Men gud bedre så tøft det er når det virkelig står på. Jeg liker ikke å bli for personlig gjennom bloggen, ei heller utlevere mye mer enn Figgjo fat og muffins. Men den siste tiden har jeg gått gjennom ganske store, smertefulle og personlige erfaringer som menneske, at bloggen uten tvil vil bli preget av det. Kort fortalt så har jeg brutt opp og flyttet fra samboeren min, og bor for øyeblikket i koffert som det så fint heter. Og slik kommer det nok til å bli en stund fremover, til jeg finner ut av hvor veien går videre. En viss peiling har jeg, men det får bli avslørt når tiden er inne. Frem til da er det mange tanker og følelser som skal fylle hodet, bearbeides og legges bort. Jeg står også i en usikker situasjon i henhold til videre arbeidssituasjon, noe som har krevd og krever sitt av tanker og energi. Men nå er jo livet heldigvis så finurlig laget at når en dør lukkes, åpnes en annen. Og den terskelen jeg står på nå er både forferdelig skremmende og ufattelig spennende på en og samme tid. Men èn ting er jeg sikker på, og det er at alt ordner seg til slutt. Og når livet er på sitt strieste er det alltid greit med en liten dæshj humor, så jeg koser meg med Evert Taubes ord:
Og hvem har sagt at akkurat du kom til verden for å få lykke og solskinn på ferden? :O)
